Magne
Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg for andre, men kan ihvertfall dele MIN mest nervepirrende erfaring med dere.
Jeg er en brukbar spiller som lever et rolig og behagelig liv litt nedpå resultatlistene på scratchturneringer og er all over the place på handicapturneringer.
Helt til jeg nylig etter et par stang-inn runder uventet befant meg i lederballen på klubbmesterskapets siste dag.
Startet to slag bak han som ledet, men åpnet med birdie og ledet plutselig med ett slag etter første hull. For deretter å ligge ett slag bak igjen 2 hull senere.
Slik holdt vi på 3 mann og byttet på ledelsen hele runden.
Jeg løper orientering og lange terrengløp, og går harde turrenn på ski. Har deltatt på Birken både på sykkel og ski, syklet alle de lengeste sykkelrittene i Norge, og løpt flere maraton.
Men denne intense kampen på golfbanen var mer utmattende enn et hvilket som helst distanseløp. Det å holde konstant intenst fokus uten å slå dårlige slag, det å balansere riktig mellom aggresivt og trygt spill, det å slå et godt slag og se at medkonkurrentene svarer med et enda bedre slag, eller å måtte svare på et godt slag fra en av de andre, det å gå med 20-30 tilskuere som var pinlig musestille etter et halvbra slag og høylydt applauderende etter ett godt slag, det å ligge 2m fra flagget med birdieputt for å se at han som så ut til å ha gitt meg et pusterom i gave ved å slå ballen sin i røffen 30m fra hullet chipper ballen rett oppi for birdie og tvinger meg til å sette tometersputten for å fortsatt henge med. Det var så utrolig slitsomt og tappet kroppen for krefter på en måte jeg aldri har trodd var mulig i latmannsspillet golf. Med 6 hull igjen å spille lå jeg fortsatt ett slag bak, med 3 hull igjen var vi likt og på nest siste hullet var det jeg som hadde flaks og slo bunkerslaget i koppen for ett slags ledelse og måtte slå først ut på det trange siste hullet med høy røff og og OB på ene siden og sidevannshinder og skog på den andre. Å stå der og vite at driver jeg til den ene eller den andre siden kan jeg miste den eneste sjansen jeg får i livet til å vinne en seriøs turnering, spiller jeg safe med et langt jern går det garantert dårlig for det har jeg alltid hatt dårlig erfaring med tidligere, og slår jeg ut med et 7-8 jern som er kort nok til at jeg er sikker på å holde ballen i spill kommer jeg ikke til å nå greenen på to slag og vil i beste fall få omspill. Presset jeg følte når jeg sto over ballen med driveren i hånda kan best sammenlignes som følelsen 2 minutter etter å ha styrtet i seg en halvflaske brennevin. Trykket ble enda verre når jeg slo driven og så ballen fly rett mot en hvit pinne på venstre side. Heldigvis hadde jeg griseflaks og greide så vidt å carre over greenbunkeren og treffe i greenkanten på innspillet fra røffen og sikre par og vinne med ett slag. Men selv etter at seieren var i boks og alle hadde gratulert og premieutdeling og fotografering var over, tok det flere timer før jeg var tilbak i normal modus.
Dette var i et lite klubbmesterskap der kampen om seieren bare sto mellom 3 mann som gikk i samme ball der snitt på par var nok til å vinne. Kan ikke engang forestille meg hvorden det ville føles å gå i lederballen i en turnering der 15-20 mann ligger an til å kunne vinne, og der man er nødt til å sette x antall birdier. Har full forståelse for at Jan Are Larsen, Henrik Bjørnstad, Suzann Pettersen og våre andre toppspillere får seg en trøkk i trynet når det drar seg til og de ligger an til seier eller de må spille over evne for ikke å miste cuten eller enda verre, miste tourkortet sitt.
Forsto etter denne opplevelsen at å bli en vinner i golf krever utrolig mye mer enn å slå gode slag.
Earl Woods visste nok hva han gjorde når han lærte Tiger til å vinne før han slapp inn på PGA-touren.
Vi skal være forsiktige med å kritisere dem som svikter i pressede situasjoner.
