Petter F.
Undertegnende og Skrens Petrus hadde gleden av å besøke nye Bjaavann 18 hulls bane torsdag 13. juli. Etter å ha snakket med lederen av banekomiteene en ukes tid i forveien, var jeg litt skeptisk med tanke på at banen burde hatt etpar måneder til på seg for å ferdigstille groprosessen, spesielt på noen greener på siste ni.
Siden skrens er PGA fikk han gratis greenfee, jeg fikk et kort der det stod minus 50 kroner som kan benyttes i varer eller annet da banen desverre ikke er i topp stand. Vi gikk ut på første tee og tenkte at her kan det være mye rusk siden vi atpåtil får redusert greenfee pga. dårlig bane. Vi ville også prøve den fra svart etter å ha hørt mye posistivt om både lay out og lengde messig (par 5 hullene). Vi har spilt Bjaavann mange ganger tidligere begge to, men da den gamle 9 hulls sløyfen. Vi merket raskt at de nye hullene kom i spill. Allerede på hull 3 var det et typisk Trent Jones hull som ga ifølge Skrens hele 3 valgmuligheter å spille mot hullet på. Dette var virkelig morro, selv om det var litt vind den dagen. Banekvaliteten var upåklagelig, og vi lurte på hva slags standard de i utgangspunktet har lagt seg på? Vi snakket allerede om at P4 må hit neste år og at iløpet av 2-3 år er den norges beste bane, iløpet av de neste hullene.
Vi hadde tidligere spilte hull 7 (nå hull 9) og dette målte nå ca. 580 meter, det var langt før og enda lengre nå, men egentlig ikke vanskelig, men ikke mulig å nå på to. Vi gledet oss allerede til hull 18 på nesten 600 meter.
Enda hadde vi ikke hatt noe særlig merknader til banekvaliteten, det var meget bra.
På backnine kom så litt av våre bekymringer til rette. Noen greener hadde fått endel skader og var veldig myke i tillegg. Vi så fort grunnen, masse trær som omkranser greenen og ikke gir nok sollys og vekstmuligheter (samme som Arendal og omegn). Men dette var ikke mye problemer å skrive hjem om i forhold til andre baner i de siste 2 -3 år. Nei, gleden over nydelig design og og en fin dag på en meget bra bane overskygget de små evt. problemene med tanke på vekst.
Etter å ha gått opp veien til hull 17 hadde jeg tidligere blitt fortalt at dette var norges desidert fineste golfhull. Min vennn hadde helt rett. 2 minutter med ren nytelse av både lay out og utsikt måtte fordøyes, og signaturhullet var like genialt utformet som flere av europas toppbaner.
Så kom ferden til det fryktede hull 18. 591 meter sier skrens og vi gyver løs. Vi fant også ut at du må ha carry 220 meter for å komme på fairway fra svart tee, wow, dette har ikke tidligere blitt opplevd av noen av oss, men skikkelig morro. Resten av hullet var en rå opplevelse som nok vil gi flere dobble og tripple enn par fra svart tee i en P4 turnering.
Bjaavann vil kanskje allerede neste år være norges beste bane. Trent Jones har virkelig fått utfoldet seg og skapt et mesterverk (fra svart, som mesterskapsbane). Ikke spesielt lang, men van, i spill på de fleste hull. Endelig har vi fått en kvalitetsbane på Sørlandet og dette trenger hele regionen. Greenfee på 400,- er jo nesten gratis i forhold til andre baner av samme kvalitet (uten å nevne navn). God tur.
Siden skrens er PGA fikk han gratis greenfee, jeg fikk et kort der det stod minus 50 kroner som kan benyttes i varer eller annet da banen desverre ikke er i topp stand. Vi gikk ut på første tee og tenkte at her kan det være mye rusk siden vi atpåtil får redusert greenfee pga. dårlig bane. Vi ville også prøve den fra svart etter å ha hørt mye posistivt om både lay out og lengde messig (par 5 hullene). Vi har spilt Bjaavann mange ganger tidligere begge to, men da den gamle 9 hulls sløyfen. Vi merket raskt at de nye hullene kom i spill. Allerede på hull 3 var det et typisk Trent Jones hull som ga ifølge Skrens hele 3 valgmuligheter å spille mot hullet på. Dette var virkelig morro, selv om det var litt vind den dagen. Banekvaliteten var upåklagelig, og vi lurte på hva slags standard de i utgangspunktet har lagt seg på? Vi snakket allerede om at P4 må hit neste år og at iløpet av 2-3 år er den norges beste bane, iløpet av de neste hullene.
Vi hadde tidligere spilte hull 7 (nå hull 9) og dette målte nå ca. 580 meter, det var langt før og enda lengre nå, men egentlig ikke vanskelig, men ikke mulig å nå på to. Vi gledet oss allerede til hull 18 på nesten 600 meter.
Enda hadde vi ikke hatt noe særlig merknader til banekvaliteten, det var meget bra.
På backnine kom så litt av våre bekymringer til rette. Noen greener hadde fått endel skader og var veldig myke i tillegg. Vi så fort grunnen, masse trær som omkranser greenen og ikke gir nok sollys og vekstmuligheter (samme som Arendal og omegn). Men dette var ikke mye problemer å skrive hjem om i forhold til andre baner i de siste 2 -3 år. Nei, gleden over nydelig design og og en fin dag på en meget bra bane overskygget de små evt. problemene med tanke på vekst.
Etter å ha gått opp veien til hull 17 hadde jeg tidligere blitt fortalt at dette var norges desidert fineste golfhull. Min vennn hadde helt rett. 2 minutter med ren nytelse av både lay out og utsikt måtte fordøyes, og signaturhullet var like genialt utformet som flere av europas toppbaner.
Så kom ferden til det fryktede hull 18. 591 meter sier skrens og vi gyver løs. Vi fant også ut at du må ha carry 220 meter for å komme på fairway fra svart tee, wow, dette har ikke tidligere blitt opplevd av noen av oss, men skikkelig morro. Resten av hullet var en rå opplevelse som nok vil gi flere dobble og tripple enn par fra svart tee i en P4 turnering.
Bjaavann vil kanskje allerede neste år være norges beste bane. Trent Jones har virkelig fått utfoldet seg og skapt et mesterverk (fra svart, som mesterskapsbane). Ikke spesielt lang, men van, i spill på de fleste hull. Endelig har vi fått en kvalitetsbane på Sørlandet og dette trenger hele regionen. Greenfee på 400,- er jo nesten gratis i forhold til andre baner av samme kvalitet (uten å nevne navn). God tur.