Gunnar Bull
Så var sesongen i gang, og her jeg sitter på Øvre Romerike og ser ut på snøen, fikk jeg sånn plutselig lyst til å dele mine erfaringer med andre som ev tenker på å ta en liknende tur.
På grunn av ymse værmeldinger og baneforhold valgte jeg og to kompiser å kjøre helt til Skåne, og havnet på hotell Erikslund, som tilbød enkeltrom, greenfee på S:t Arild GK og treretters middag for 1440 SEK.
Hotellet fristet med spa, og jeg så for meg badebasseng og varme kilder. Det var kun en jacuzzi og ikke engang badekar på rommet, så det ble med en dusj. Ellers var middagen godt over middels svensk fullpensjonsstandard, så hotellet var absolutt godkjent til den prisen.
S:t Arild GK er en flat, veldig typisk svensk parkbane, og kåret til sveriges 20. beste av Golf Digest. Dette unnlot verken nettsiden, scorekortet eller medlemmene vi traff å påpeke. Arkitektonisk er banen er en slags mellomting mellom Evje, Vestfold og Strømstad. Mange fine hull, ingen spesielt dårlige, men kanskje litt uspennende.
Selv var jeg veldig fornøyd med de første åtte hullene, inntil den velkjente tanken snek seg inn i hjernen min: Oj, dette kan faktisk bli en bra runde! Resten vil jeg helst ikke prate så mye om. Da husket jeg alt det jeg pleier å glemme i løpet av vinteren: Småsliten, fokusproblemer, helvetes trippelbogeys og lostballs.
En av medspillerne klagde på smerter i underlivet, og det hadde han god grunn til. I løpet av natten ble han hentet av ambulanse og fikk noen sprøyter med lovlig dop. Sånn sett slo han kanskje en ny rekord. Nesten 30 poeng med nyrestein er imponerende!
Dagen etterpå var vi derfor bare to som dro til Söderåsen GK. Som navnet tilsier, så ligger banen sørvendt i en ås. Baneguiden viser en masse doglegs på kryss og tvers, og hull 1 starter da også skrått oppover med vannhinder på hele venstresiden.
Forventningene var så som så, men vi ble mer og mer glad i banen etterhvert som tiden gikk. Dette er en bane med mye karakter, hvor du husker alle hullene etter en runde. Selv om lengden totalt var bare 5.600 meter, så kjentes den lang. Mange hvite pinner skjemmer en del, men hullene er strategiske og fulle av sjarm. Denne banen besøker jeg gjerne igjen.
Som en fotnote unnlater jeg heller ikke å nevne at jeg vant "Svenska öppningstouren 2010" etter at min motspiller dæljet driven i taket på driftsbygningen på hull 18.
På grunn av ymse værmeldinger og baneforhold valgte jeg og to kompiser å kjøre helt til Skåne, og havnet på hotell Erikslund, som tilbød enkeltrom, greenfee på S:t Arild GK og treretters middag for 1440 SEK.
Hotellet fristet med spa, og jeg så for meg badebasseng og varme kilder. Det var kun en jacuzzi og ikke engang badekar på rommet, så det ble med en dusj. Ellers var middagen godt over middels svensk fullpensjonsstandard, så hotellet var absolutt godkjent til den prisen.
S:t Arild GK er en flat, veldig typisk svensk parkbane, og kåret til sveriges 20. beste av Golf Digest. Dette unnlot verken nettsiden, scorekortet eller medlemmene vi traff å påpeke. Arkitektonisk er banen er en slags mellomting mellom Evje, Vestfold og Strømstad. Mange fine hull, ingen spesielt dårlige, men kanskje litt uspennende.
Selv var jeg veldig fornøyd med de første åtte hullene, inntil den velkjente tanken snek seg inn i hjernen min: Oj, dette kan faktisk bli en bra runde! Resten vil jeg helst ikke prate så mye om. Da husket jeg alt det jeg pleier å glemme i løpet av vinteren: Småsliten, fokusproblemer, helvetes trippelbogeys og lostballs.
En av medspillerne klagde på smerter i underlivet, og det hadde han god grunn til. I løpet av natten ble han hentet av ambulanse og fikk noen sprøyter med lovlig dop. Sånn sett slo han kanskje en ny rekord. Nesten 30 poeng med nyrestein er imponerende!
Dagen etterpå var vi derfor bare to som dro til Söderåsen GK. Som navnet tilsier, så ligger banen sørvendt i en ås. Baneguiden viser en masse doglegs på kryss og tvers, og hull 1 starter da også skrått oppover med vannhinder på hele venstresiden.
Forventningene var så som så, men vi ble mer og mer glad i banen etterhvert som tiden gikk. Dette er en bane med mye karakter, hvor du husker alle hullene etter en runde. Selv om lengden totalt var bare 5.600 meter, så kjentes den lang. Mange hvite pinner skjemmer en del, men hullene er strategiske og fulle av sjarm. Denne banen besøker jeg gjerne igjen.
Som en fotnote unnlater jeg heller ikke å nevne at jeg vant "Svenska öppningstouren 2010" etter at min motspiller dæljet driven i taket på driftsbygningen på hull 18.