Gunnar Bull
I går vant ”Pølsa” Pettersen og Petter Northug olympisk gull i lagsprint. De vant fordi de kom først i mål, og det er det eneste kriteriet som skal til for å vinne gull. Så enkelt er det i idrettsverdenen, og det er jeg jaggu glad for.
Pølsa og Petter er to forskjellige typer. I tillegg til sine evner i sporet, har Pølsa også ekstreme ferdigheter på det sosiale planet. Selvironisk, alltid en morsom replikk, gir av seg selv og like flink til å gi ros som til å ta imot. Umulig å mislike en slik grepa kar, og en flott representant for Norge.
Petters beste kvaliteter ligger nok i sporet. Selv om han stort sett alltid sier ting med et glimt i øyet, så er det ikke alle som setter like mye pris på hans humor som Pølsas. Selv om vi ikke kjenner ham, så kan vi lett få inntrykk av en fyr som ikke er like raus i alle situasjoner. Som hater så grusomt å tape at han ikke klarer å skjule det. Men som heller ikke klarer å skjule gleden når han vinner.
På diverse forum blir han ofte karakterisert som ”dårlig taper”, ”liten idrettsmann”, ”idiot”, ”drittsekk”. En person det ikke er verdt å like, ja mange mener også at det er synd at han går så fort på ski. For med hans personlige egenskaper, så fortjener han det egentlig ikke.
Nå kunne jeg sagt noe både om de personlige egenskapene til de som sier slikt om folk de strengt tatt ikke kjenner, og jeg kunne også sagt noe om medias rolle oppi dette sirkuset. Det skal jeg ikke.
Jeg skal i stedet si litt om det å være annerledes.
Jeg har en sønn som blir 12 år i disse dager, og som har diagnosen Aspergers Syndrom, som er en lett autismevariant. Han ser helt vanlig ut, han har normalt utviklet intelligens. Likevel er han født med en del svakheter som gjør at han sliter med å lære ting vi tar som en selvfølge. Hans kamp for å få et verdig liv og å bli akseptert av sine omgivelser krever så mye av ham, at han som regel er helt utslitt etter en vanlig skoledag.
Syndrom betyr egentlig ”mange symptom”. For å få diagnosen Aspergers Syndrom, gjennomføres en rekke tester på kognitive, motoriske og sosiale evner. ”Scorer” han på nok av disse, vil han få diagnosen. Scorer han litt for lite, blir han ansett som normal.
Egentlig burde vi kanskje alle gått gjennom en slik test, for det er temmelig lærerikt. De aller fleste av oss ville nemlig fått en del poeng i dette livets diagram. For eksempel: -Har du en hang til å bli detaljfokusert og glemme det som skjer rundt deg? –Uttrykker du glede med ukontrollerte kroppsbevegelser? –Ser du helst ned og unngår øyekontakt når du føler deg usikker?
Nå husker jeg ikke akkurat spørsmålene, men poenget mitt er at vi ALLE har en del av Aspergers SYMPTOMER. Min sønn har litt mer enn de fleste, og de sosiale evnene er dessverre det han sliter mest med. De som bare får en overfladisk kontakt med ham, vil fort karakterisere ham som uinteressert, arrogant, uhøflig, kort, dum. Og kanskje enda verre enn det.
Ringer det en bjelle? Er ikke disse mistenkelig lik de karakteristikkene vi gir Petter Northug? Eller andre kjente mennesker som ikke appellerer til oss? Og vi er VOKSNE mennesker…
I klassen til min sønn er det tre-fire stykker som har problemer av en eller annen art. Det fantastiske er at det likevel knapt forekommer mobbing der! I denne flotte klassen med 12-åringer er det åpent akseptert at vi alle er forskjellige, og at forskjeller er bra. Ja, uten disse forskjellene ville faktisk ikke menneskeheten eksistere!
Det gir meg et håp om at vår yngre generasjon vil bli mer tolerante enn oss gamlinger. Det gir meg også et håp om at min sønn vil bli mottatt med mer åpenhet i sin ungdomstid enn hva tilfellet er i dag. Selv om han – heldigvis – aldri vil bli noen kjendis, som Pølsa og Petter.
Det gir oss alle en rett til å være annerledes enn den perfekte. Som vi søker, men som aldri vil finnes. Verken blant kjendiser, idrettsmenn eller bare helt vanlige mennesker.
Og denne retten vil jeg kjempe for så lenge jeg lever, for det skylder jeg min sønn. The bravest of them all.
Pølsa og Petter er to forskjellige typer. I tillegg til sine evner i sporet, har Pølsa også ekstreme ferdigheter på det sosiale planet. Selvironisk, alltid en morsom replikk, gir av seg selv og like flink til å gi ros som til å ta imot. Umulig å mislike en slik grepa kar, og en flott representant for Norge.
Petters beste kvaliteter ligger nok i sporet. Selv om han stort sett alltid sier ting med et glimt i øyet, så er det ikke alle som setter like mye pris på hans humor som Pølsas. Selv om vi ikke kjenner ham, så kan vi lett få inntrykk av en fyr som ikke er like raus i alle situasjoner. Som hater så grusomt å tape at han ikke klarer å skjule det. Men som heller ikke klarer å skjule gleden når han vinner.
På diverse forum blir han ofte karakterisert som ”dårlig taper”, ”liten idrettsmann”, ”idiot”, ”drittsekk”. En person det ikke er verdt å like, ja mange mener også at det er synd at han går så fort på ski. For med hans personlige egenskaper, så fortjener han det egentlig ikke.
Nå kunne jeg sagt noe både om de personlige egenskapene til de som sier slikt om folk de strengt tatt ikke kjenner, og jeg kunne også sagt noe om medias rolle oppi dette sirkuset. Det skal jeg ikke.
Jeg skal i stedet si litt om det å være annerledes.
Jeg har en sønn som blir 12 år i disse dager, og som har diagnosen Aspergers Syndrom, som er en lett autismevariant. Han ser helt vanlig ut, han har normalt utviklet intelligens. Likevel er han født med en del svakheter som gjør at han sliter med å lære ting vi tar som en selvfølge. Hans kamp for å få et verdig liv og å bli akseptert av sine omgivelser krever så mye av ham, at han som regel er helt utslitt etter en vanlig skoledag.
Syndrom betyr egentlig ”mange symptom”. For å få diagnosen Aspergers Syndrom, gjennomføres en rekke tester på kognitive, motoriske og sosiale evner. ”Scorer” han på nok av disse, vil han få diagnosen. Scorer han litt for lite, blir han ansett som normal.
Egentlig burde vi kanskje alle gått gjennom en slik test, for det er temmelig lærerikt. De aller fleste av oss ville nemlig fått en del poeng i dette livets diagram. For eksempel: -Har du en hang til å bli detaljfokusert og glemme det som skjer rundt deg? –Uttrykker du glede med ukontrollerte kroppsbevegelser? –Ser du helst ned og unngår øyekontakt når du føler deg usikker?
Nå husker jeg ikke akkurat spørsmålene, men poenget mitt er at vi ALLE har en del av Aspergers SYMPTOMER. Min sønn har litt mer enn de fleste, og de sosiale evnene er dessverre det han sliter mest med. De som bare får en overfladisk kontakt med ham, vil fort karakterisere ham som uinteressert, arrogant, uhøflig, kort, dum. Og kanskje enda verre enn det.
Ringer det en bjelle? Er ikke disse mistenkelig lik de karakteristikkene vi gir Petter Northug? Eller andre kjente mennesker som ikke appellerer til oss? Og vi er VOKSNE mennesker…
I klassen til min sønn er det tre-fire stykker som har problemer av en eller annen art. Det fantastiske er at det likevel knapt forekommer mobbing der! I denne flotte klassen med 12-åringer er det åpent akseptert at vi alle er forskjellige, og at forskjeller er bra. Ja, uten disse forskjellene ville faktisk ikke menneskeheten eksistere!
Det gir meg et håp om at vår yngre generasjon vil bli mer tolerante enn oss gamlinger. Det gir meg også et håp om at min sønn vil bli mottatt med mer åpenhet i sin ungdomstid enn hva tilfellet er i dag. Selv om han – heldigvis – aldri vil bli noen kjendis, som Pølsa og Petter.
Det gir oss alle en rett til å være annerledes enn den perfekte. Som vi søker, men som aldri vil finnes. Verken blant kjendiser, idrettsmenn eller bare helt vanlige mennesker.
Og denne retten vil jeg kjempe for så lenge jeg lever, for det skylder jeg min sønn. The bravest of them all.